valg
Det er ingen ny tanke at mennesker tar mange valg i løpet av dagen, i løpet av livet.
Noen er små, som hva man skal ha til middag,og andre er store, som hvilken utdanning man skal gi seg i kast med.
Jeg har selvsagt tatt min del av valgene i løpet av de 30 årene jeg har eksistert, og har hittil vært ganske så fornøyd med resultatene.
Det som skremmer meg er hvordan jeg har klart å ta de største avgjørelsene mine i løpet av noen få sekunder.
Noen er små, som hva man skal ha til middag,og andre er store, som hvilken utdanning man skal gi seg i kast med.
Jeg har selvsagt tatt min del av valgene i løpet av de 30 årene jeg har eksistert, og har hittil vært ganske så fornøyd med resultatene.
Det som skremmer meg er hvordan jeg har klart å ta de største avgjørelsene mine i løpet av noen få sekunder.
Det som skremmer meg er de veiene jeg ikke gikk; de veiene som for alltid vil forbli urørte.
For litt over sju år siden var jeg forfylla, overarbeida, egoistisk og temmelig hensynsløs både hva meg selv og andre angikk. En morgen tok jeg meget motvillig en graviditetstest. Den var positiv.
Man skulle tro at en person som meg ville revet seg i håret, hoppet opp og ned i vill frustrasjon, hylt og skreket og brukt et par uker på å finne ut hva i verden man skulle gjøre.
Den gang ei.
Jeg trakk på skuldrene, gikk inn i dusjen og tenkte "Jaja, da må jeg vel finne meg en ny plass å bo?
En trekkfull hybelleilighet uten dusj og do er jo ikke noe værende plass for en baby"
I ettertid vet jeg ærlig talt ikke om jeg engang skjønte at det var et valg som kunne tas.
Var det slik at den andre veien ikke viste seg for meg, eller var det slik at jeg faktisk tok et så stort valg i løpet av et sekund?
Var det slik at den andre veien ikke viste seg for meg, eller var det slik at jeg faktisk tok et så stort valg i løpet av et sekund?
Jeg vet at livet mitt ville sett helt annerledes ut dersom jeg hadde fortsatt ned den veien jeg var godt i gang med å gå.
Bildet er ikke særlig pent.
Bildet er ikke særlig pent.
*************
En morgen for ti år siden våknet jeg opp, tok en dusj, satte på kaffen og tenkte på livets mistrøstige ensformighet.
Jeg kravlet opp i vinduskarmen og kikket ut på morgenrushet i Trondheimsveien og lurte på hva jeg skulle fylle dagen med.
De sedvanlige møkkaprogrammene på tv?
Kaffe i parken sammen med Marte og Rita?
Alvorspraten jeg hadde tenkt å ta med Andrè?
Jeg kravlet opp i vinduskarmen og kikket ut på morgenrushet i Trondheimsveien og lurte på hva jeg skulle fylle dagen med.
De sedvanlige møkkaprogrammene på tv?
Kaffe i parken sammen med Marte og Rita?
Alvorspraten jeg hadde tenkt å ta med Andrè?
Ingenting fristet; i det hele tatt.
Noen minutt senere småsprang jeg ned til bruktbutikken i Markveien, kjøpte meg to kofferter, og spaserte fornøyd tilbake til det midlertidige hjemmet jeg hadde lånt de siste ukene. Pakket alt jeg eide, og fikk fraktet (de halvfulle) koffertene inn i en oppbevaringsboks på togstasjonen.
Sykkelen min sto trofast utenfor Elm og ventet. Den hadde fått litt dressing og salat på setet, men ellers var den akkurat slik jeg hadde forlatt den kvelden i forveien.
Den aller siste sykkelturen gikk opp til Vålerenga.
Også det et valg jeg tok uten å egentlig ta det.
Jeg hadde aldri tenkt å banke på, så jeg satte meg ned på fortauskanten og tok meg en røyk mens jeg ett eller annet sted i hjertet håpet at gardinene jeg stirret på ville røre seg.
Røyken brant seg inn i fingrene som et signal om at det var på tide å dra.
Gardinene hang fortsatt urørlige da jeg tok farvel med huset for siste gang.
Da sykkelen med dagens mest sørgmodige passasjer svingte ut av Vålerenggata var nok et kapittel over, og det nye startet noen timer seinere 50 mil unna.
Så kan man jo spørre seg selv om hvilke drivkrefter som egentlig ligger bak slike valg.
Jeg vet at livet mitt ble himla mye bedre akkurat på grunn av disse valgene, selv om jeg overhodet ikke hadde tenkt gjennom konsekvensene før valget var tatt og de andre veiene forlengst var lukket.
Jeg vet at livet mitt ble himla mye bedre akkurat på grunn av disse valgene, selv om jeg overhodet ikke hadde tenkt gjennom konsekvensene før valget var tatt og de andre veiene forlengst var lukket.
Og er det ikke ironisk at samme Cecilium kan stå og stirre ned i frysedisken på Bunnpris i åtte minutt før hun fisker opp en pakke med karbonader?
Colakork
29.mai.2005 kl.16:37
cecilium
29.mai.2005 kl.16:41
Lionda
29.mai.2005 kl.18:00
Goredom
29.mai.2005 kl.19:32
Cecilium
30.mai.2005 kl.09:04