Når tida plutselig tar et loppehopp

Det virker som om et av de store foreldremantraene er "Uff, så fort som tida går"
For min del, har tida som oftest gått akkurat passe sakte.


Min lille yndige blir snart åtte år, og jeg har i disse årene heller gledet meg over framgangen, enn å bekymre meg for at barndommen hennes forsvinner litt etter litt hver en morgen vi slår opp øynene og møter den nye dagen.

Hun har alltid gjort ting man skulle tro hun var for liten til å klare, men alle hennes aktiviteter av denne sorten har hatt så store innslag av barnlighet at jeg så absolutt ikke har vært bekymret over at barndommen hennes skulle forsvinne mellom fingrene på meg.

For eksempel var hun ikke mer enn fire år da hun for første gang serverte meg frokost på senga.
Jeg fikk tre store brødskiver med ost og paprika, et glass iskaffe, et glass juice, et eple og to pepperkaker.
:o)
Jeg ble selvsagt overrasket over initiativet, men da jeg kom ut på kjøkkenet og så at det var iskaffepulver over absolutt hele kjøkkenbenken, en halvliter melk som hadde dryppet ned på gulvet, pluss sagemerker i en av kjøkkenstolene (som hun tydeligvis hadde brukt som skjærfjøl) - og i det hele tatt - måtte jeg jo selvsagt humre litt mens jeg ryddet opp og tenkte at hun jo likevel var akkurat passe bitteliten.

Hun har hatt dager hvor hun har stått opp før vekkerklokka, laget sin egen matpakke, spist frokost, vasket seg, pusset tenner og pakket skolesekken før hun har vekket meg og sagt at "Nå er klokka snart åtte, så nå må du stå opp"
-Men likevel har hun holdt meg i hånda og småhoppet ved siden av meg når jeg noen minutt seinere har fulgt henne på skolen.
Akkurat passe liten
:o)

Jeg kunne fortsatt med slike eksempel i det uendelige.
Poenget mitt er at det alltid har vært lett å se den barnlige naiviteten som ligger under eller ved siden av alle de voksne gjøremålene hennes.


Da jeg begynte på skole nå i høst, fikk veslejenta mi egen mobiltelefon.
Ikke fordi jeg mener at 7-8-åringer har behov for å være tilgjengelige eller at dette i det hele tatt er noen særlig passende alder, men fordi timeplanen min ikke stemmer helt overens med hennes SFO. To dager i uka må hun gå de to kvartalene hjem fra skolen alene, for så å komme hjem til tomt hus, og så vente på meg et kvarters tid før jeg kommer hesblesende inn døra.
Jeg har ikke fasttelefon, så mobilen gir henne en mulighet til å ringe dersom det skulle være noe.

For en liten time siden ringte telefonen min. Det var min lille yndige:

-Mamma! Har du kommet hjem?

--eh...ja?

-Kan du komme ned på skolen med støvlene mine?

--ja, selvsagt kan jeg det.

Jeg finner fram støvler og gjør meg klar til å gå da det ringer enda en gang.

-Mamma! Har du gått ut?

--
nei, jeg har nettopp fått på meg skoene

-Tror du du kan ta med deg et par tørre sokker også?

Jeg svinset meg ned på skolen med tørre sko og sokker, fulgte henne inn for å skifte, da jeg spurte om det var noen av de voksne som hadde bedt henne ringe, eller om hun hadde tenkt på det helt selv?

Hun sa hun hadde tenkt på det helt selv, og da jeg forlot henne i skolegården satt hun fornøyd og blid (og tørr) i støvler og regntøy sammen med tre klissvåte klassevenninner som mente at det var helt greit å ikke ha på seg regntøy siden "de voksne" ikke ga de beskjed om noe annet.


Selvsagt burde jeg som mamma være stolt og fornøyd over å ha et så fornuftig barn, men jeg merker at brorparten av følelsene mine dreier seg om at hun klarte å ta en "mamma-avgjørelse" helt for seg selv.

Hun har blitt så stor

-og Uff så fort som tida går

2 kommentarer

Cake

27.09.2006 kl.19:16

veslevoksen frøken din lille yndige! søtt da!

Betty Johnsen

02.10.2006 kl.22:34

Kos deg.Plutselig er hun konfirmert!"Betty

Skriv en ny kommentar

hits