gamle skurker blir som nye

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid hatt en eller annen sær tiltrekningskraft på splitter pine gale menn.
Gale på en slik måte at de ikke tar nei for et nei, og nekter å gi seg selv om jeg har gitt veldig sterkt uttrykk for at de ikke er ønsket i mitt nærvær.
Jeg har for eksempel sagt "Jeg vil ikke snakke med deg, jeg vil aller helst ikke se deg, så nå må du gå !"
-Hvorpå de har forsvunnet, for så å returnere neste dag.

Den første i sitt slag var kanskje den verste.
Vi kom i snakk på bussen, og traff hverandre et par ganger (helt frivillig) før jeg forsto at dette ikke var et hankjønn jeg ville ha i nærheten. Heldigvis hadde vi ikke kommet lengre enn til praten, så jeg regna med dette var et avslutta kapittel rimelig greit.
Den gang ei.

Han kunne ringe 20-30 ganger om dagen. Han gikk "tilfeldig forbi" huset mitt, selv om han bodde en drøy mil unna. Han dukket opp på de rareste steder jeg kunne befinne meg, og da jeg omsider fikk meg kjæreste, klarte han å ringe meg hjemme hos kjæresten min også. (Ja, dette var i tiden før mobiltelefonene)

I begynnelsen syntes jeg bare det var irriterende, men etterhvert som tida gikk og han nektet å gi seg, merket jeg at det plaget meg mer og mer. Han visste jo alltid hvor jeg var! Jeg var overvåket. Fullstendig.
Det toppet seg da jeg flyttet til Oslo, og han plutselig sto på døra mi noen dager etter.
Han kunne fortelle at han hadde tatt toget nedover og "spurt seg fram"
Stakkars mannen var nok ikke helt frisk i toppen, og jeg burde sikkert handlet mer voksent enn jeg gjorde, men jeg var nå engang 17 år og temmelig naiv.
Etter denne Oslo-episoden der jeg fikk noen venner av meg til å jage ham bort, ble det omsider stille.
Jeg så ham  bare en eneste gang etter den episoden, da han fulgte etter meg og kjæresten min hjemover etter en fuktig kveld på byen.
Merkelig nok fikk jeg raskt roen på meg etter at denne perioden var over. Jeg tenkte ikke særlig mer over det, og etterhvert som tida gikk, ble han redusert til en intern vits i venneflokken.
"Haha, nå må du slappe av, du holder på å bli Gunnar"

Nummer to snakket jeg aldri med frivillig, men han oppsøkte meg alltid når jeg var på jobb.
Dersom du jobber som bartender har du ikke mange steder å gjemme deg.
Dersom den samme gjesten kravler opp på samme barkrakk ti minutt etter at du kommer deg på jobb, dag etter dag, kan du heller ikke gjøre stort annet enn å be kollegaer være litt ekstra på vakt.
Det tok selvsagt litt tid før jeg ble oppmerksom på at det var noe som ikke stemte, og da det først gikk opp for meg hvorfor han var der, tok det fortsatt noen uker før jeg knuste glass i ren forfjamselse hver gang han kom inn døra.

Denne mannen tok aldri skrittet videre til å oppsøke meg hjemme, ringe eller noe slikt, men han la helt klart en seriøs demper på arbeidsdagene mine en god stund.
En kveld jeg hadde fri og var ute sammen med noen venner, dukket plutselig denne mannen opp, og satte seg sporenstreks ned ved siden av meg. Jeg kikket en helt annen vei, og vennene mine (som visste hvem dette var og hva det var snakk om) ba ham instendig om å flytte seg.
Denne kvelden endte i at jeg sprang det beina klarte å bære meg, mens han kom halsende etter og ropte "Stopp !! Det er jo meg !!"
Jeg kom meg inn i en drosje før han rakk å innhente meg, og siden har han vært som forduftet.


Den siste ekstreme dukket opp for ca 3 år siden, og uten å utbrodere så mye, var han av typen som ringte 40 ganger pr kveld, bare for å si hei eller å invitere meg ut på middag.
Han var aldri skremmende, men ufattelig plagsom.
Jeg svarte på et par av anropene hans, hvor jeg alltid ga klar beskjed om at jeg ikke var interessert i noe møte.
Til slutt gikk jeg med på å treffe ham på et utested i byen, for å ta en skikkelig ansikt-til-ansikt prat for å forklare hvor plagsomt dette var, og at jeg så smått begynte å blir skremt av oppførselsen hans. Jeg hadde selvsagt på forhånd alliert meg med et par venninner som satt et par bord bortenfor.
Denne mannen ble temmelig lei seg, og hadde ikke såpass velutviklede antenner at han hadde forstått at det kunne være plagsomt.
Nuvel, nok om det.

Oppmerksomhet kan være hyggelig, men ikke i en slik grad. Disse tre tilfellene var alt annet enn hyggelige, selv om jeg klarte å ta avstand og se det komiske i det. Det var på ingen måte snakk om hyggelige små-forelskelser man vanskelig gir slipp på.
Når mennesker så klart mangler innsikt i seg selv og den virkningen de har på andre...
Når mennesker så klart lukker ørene for ting de ikke vil høre...
Ja, da blir det skremmende å tenke på hvilke andre koblinger i hjernen som ikek fungerer som de skal.

Det er ikke så ofte jeg tenker på noen av de, mye fordi jeg ikke har sett de siden, men i går kom jeg tilfeldig over nett-profilen til mannen i første historie.

Det første jeg gjorde var å halvrope "nei !" før jeg klasket igjen laptopen og rygget et par skritt unna.
Så ble jeg sittende lenge og kjenne på de følelsene som rislet over meg, og det var jaggu ikke de interne vitsene som sto sterkest.

Det er merkelig å kjenne hvordan andre mennesker kan ha så stor innvirkning på hva man skal føle, selv 15 år etter.
Jeg kjente at jeg faktisk fortsatt bærer i meg frykten for at han skal dukke opp igjen, selv om fornuften min forteller meg at han ikke kommer til å gjøre meg noe.

Man er egentlig ganske så sårbar.
Bare man kjenner etter.

-C-

n kommentar

Sexy Sadie

19.10.2006 kl.16:03

Stalkerer er skremmende uansett hvilken form de kommer i.

Skriv en ny kommentar

hits