dagbøker og tanker som ikke finnes mer

Jeg har skrevet dagbok nesten hele livet.
Ikke alltid like utfyllende og effektivt, men jeg har minst en notis fra hver eneste uke etter at jeg fylte 13.
I perioden som 13-åring skrev jeg i gjennomsnitt seks A4-sider hver eneste dag, og det kan kanskje settes i sammenheng med all den forvirrelse og nye tanker som gjorde seg gjeldende.
I en lang periode skrev jeg trofast hver eneste dag, men etter noen år kom det en markant endring.
Sidene ble fylt av andres tanker og ord.
- Sangtekster
- Dikt
- og små Ceciliumske hverdagsfilosofier med tilhørende rosenrøde hjerter.

Nå fyller dagbøkene mine to store pappesker til randen, og det er sjelden jeg får så lyst til å se i dem at jeg går ned i kjelleren for å hente de opp.
Tre gamle dagbøker blar jeg ofte nok i til at jeg fortsatt har de liggende her i bokhylla.

Den første er fra da jeg var 12 år.
Den inneholder alt som man forventer å finne  i ei ungpikedagbok, og har vært kilde til mang en latter for meg og mine venner.
Den forteller meg om ei jente som står og vipper over dørterskelen, på vei ut for å sniffe inn litt av den lukta som de voksne trekker ned i lungene hver eneste dag.
Jeg hadde blitt såpass gammel at jeg klarte å se for meg livet som voksen, og hva livet burde inneholde.
Jeg hadde skrevet side opp og side ned om hvordan drømmehuset mitt skulle se ut, (tre etasjer, et eiketre på tunet, og en liten plaskedam til fuglene), hvordan MANNEN min skulle se ut (høy og mørk) og ikke minst oppføre seg (snill, til å stole på, og så må han ha humor)
-men jeg var ikke voksen nok til å kjenne til klisjeer, og alle tankene og ordene mine bar preg av dette uskyldsrene.
Jeg liker den dagboka.

Den andre dagboka ble skrevet i løpet av noen få korte måneder en 7-8 år seinere.
Grunnen til at jeg har tatt spesielt vare på akkurat den, er at den får meg til å gråte hver gang jeg tør sette meg ned for å lese i den.
Jeg har aldri følt sterkere.

Jeg vet ikke helt om jeg kjenner den jenta som bor mellom de to permene, men hun holdt på å slites i stykker.
Hun hadde så sterke ønsker og følelser. Hun bar på så mye savn hun ikke helt klarte å plassere, og hun ønsket å redde verden fra all mulig ondskap.
Ikke minst fra den type ondskap som holdt på å ødelegge den mannen hun var så fryktelig glad i.
 Mannen som fikk henne til å overnatte på en trapp midtvinters i  håp om at Han skulle se henne.
Mannen som fikk henne til å lukke hjertet sitt fullstendig de kommende 10 årene.
Mannen hun til slutt rømte fra,
men som hun til stadighet bærer i hjertet.

Den tredje boka er ikke så gammel
-den vekker heller ikke så sterke følelser i meg, siden de tankene og følelsene som er nedskrevet i veldig stor grad stemmer overens med de jeg har i dag.
Jeg var på den tida alldeles nybakt mamma, og på vei inn i en verden jeg på ingen måte hadde forutsetninger for å forstå.
Jeg var i et stabilt forhold, jeg hadde ei nydelig datter, en ok plass å bo, varmekabler i gulvet, stødig permisjon fra jobben jeg hadde hatt de siste årene.
Likevel  --  Jeg befant meg i den situasjonen fordi jeg trodde det ble forventet av meg.
Jeg ville ikke bo der jeg bodde
Jeg ville ikke ha de forbanna varmekablene
Jeg ville ikke ha kjæresten min heller.
Jeg lurte meg selv, fordi jeg trodde det var på tide å bli fornuftig og "voksen"

Situasjonen er en helt annen i dag, og jeg vet bedre.
Litt bedre
Tror jeg?



De siste 4-5 årene har jeg skrevet dagbok her på nettet.
Jeg har aldri skrevet under fullt navn, men kjære verden -- jeg har bilder av meg selv i profilen, dere vet hvor gammel jeg er, hvilken gate jeg bor i, hvilken skole jeg går på osv osv
så poenget mitt har aldri vært å være anonym.

Likevel har det lagt en demper på skrivinga mi.
Jeg kan ikke være ærlig.
Jeg kan ikke skrive alt.
Her på Internett skriver jeg stort sett bare svada og tull, og når jeg en meget sjelden gang føler behov for å skrive noe med mening, skriver jeg i en anonym blogg (som selvsagt slettes etter et par mnd), eller så omskriver jeg det slik at det egentlig ikke handler om meg.

Jeg har tenkt tanken på å skrive ut sidene fra nettet og sette de sammen i en perm, men det vil aldri bli det samme.
Jeg vil aldri få med de små drodlene i margen, alle strofene fra sangtekster som står i snirklete bokstaver rundt kantene på arket.
Bokstavene vil aldri flyte utover når jeg skriver noe jeg føler sterkt for, og de kaffeflekkene som eventuelt skulle havne på papiret vil heller ikke være laget mens jeg skrev.

Tankene mine er filtrerte
Ordene mine er tamme

- og når jeg om en 15års tid skulle få lyst til å lese det jeg nå skriver, kan jeg aldri være helt sikker på om jeg husker hodet mitt som det var, eller om den filtrerte, tamme og redigerte versjonen var den ekte?




5 kommentarer

R.E

18.01.2007 kl.00:18

Godt skrevet, Cecilium. Jeg håper ikke du kommer til å gi deg?

Mia

18.01.2007 kl.23:39

Hei:) Likte bloggen din veldig godt. Ihvertfall den siste artikkelen din, så nå skal jeg lese resten så fort jeg kan:) Skjønner forøvrig hva du mener når du skriver at det er vanskelig å være ærlig i en blogg fordi andre leser det og dømmer deg utifra det. Ikke alle som klarer det, så du kan jo kanskje lage deg en ny blogg? Eller tok jeg deg for bokstavelig, mon tro? (hmm..) Gleder meg til å lese mer ifra deg:) Mia

Cecilium

19.01.2007 kl.13:11

Hei, og takk for hyggelig kommentar.Jeg tror ikke det er de andres oppfattelse av meg og tankene mine som plager meg, det er vel heller den følelsen av at jeg selv ikke klarer å fange hele meg selv i bloggen. Helt klart noe av ulempene med å skrive dagbok på nett og ikke på papiret -- iallfall når man føler at man ikke har tid til å gjøre begge deler :o)

Mia

19.01.2007 kl.18:05

Hei igjen, Cecilium:) NÅ i skrivende stund så har jeg lest strikkehistorien din, og den var morsom. Er det noe du virkelig kan, så er det å skrive. Du har talent! Og nå er du også en strikkemester;) (Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg skulle kommentere de gamle artiklene dine, så jeg tok sjansen på å skrive under din nye artikkel. Håper det går bra). :)

Cecilium

15.03.2007 kl.22:19

bare kommenter akkurat der du vil. Jeg får alt på mail uansett :o)

Skriv en ny kommentar

hits