oppbrudd og løsrivelse

Jenter på ni år skal ikke flytte hjemmefra.



Det er rare dager for tida.
Selv er jeg i oppbruddstemning, siden jeg ganske så snart skal ta med meg pappeskene mine og flytte inn i et kjempefint gammelt hus med god plass, knirkete gulv og stor hage.
(jippi !)

Samtidig har jeg og pappa'n til min lille yndige bestemt oss for at vi nå skal forsøke å dele samværet mellom oss helt likt.
Dette var en tanke som pappa'n lanserte for godt over et år siden, og som han har latt meg få god tid til å venne meg til.

Fornuftsmessig skjønner jeg jo at hun er like mye hans barn som mitt, og jeg har ingen god grunn til å skulle få være mer sammen med henne enn hva han får.  Han har hittil vært bortimot den perfekte pappa og samarbeidspartner, og jeg tror ikke det vil komme til å endre seg etter førstkommende fredag heller.
De siste månedene har jeg nevnt dette for min lille i ny og ne "Det kan jo hende at du får lyst til å være mer hjemme hos pappa etterhvert også?" - for å høre hva hun selv mener om saken. Hun har alltid vært ganske tydelig på at det høres fint ut, og jeg tror hun er ærlig nok sånn sett.
Alt det praktiske lar seg lett endre, og for hennes egen del blir det nok både mer ryddig og forutsigbart. (og så må det jo nevnes at vi bor ca 15 minutters gange unna hverandre)
Likevel sitter jeg med gedigen klump i halsen og magen og hjertet, og føler at veslejenta mi skal flytte hjemmefra.

I praksis er det ikke så mange dager som kommer til å byttes, men det er likevel noe i dette med at hun skal være der like mye som her.
Rent hjertemessig har hun jo alltid vært mer min enn hans, og jeg har følt at det er HER hun bor, og så kan heller pappa'n få låne henne innimellom. Selv om jeg fornuftsmessig jo hele tiden har innsett at hjertet ikke nødvendigvis følger hodet  -- eller omvendt :o)

Jeg har, som dere kanskje forstår, hatt veldig mange og sterke mammatanker i det siste.

På skolen nærmer det seg eksamen og mas.
Siden jul har jeg jobbet med et prosjekt innenfor temaet  "Vold i nære relasjoner" -- og har som følge av dette hatt daglige dypdykk inn i slike vonde ting man helst vil lukke øynene for. Deler av meg vil ikke vite at det eksisterer vettskremte barn som ser at mamma blir slått til blods. Deler av meg vil ikke tenke på hvordan barn farges av slike opplevelser. Deler av meg vil ikke høre spinkle barnestemmer som forteller om redselen for den faren de skal ha samvær med, selv etter at han har banket mamma.
Deler av meg vil ta med meg ungen min og flykte langt inn i en hule langt oppe på et øde fjell, og så vil jeg sitte der og holde rundt henne resten av livet.
- og disse tankene og følelsene virker så mye sterkere akkurat nå når jeg står foran et lite veiskille i livet når det kommer til egen rolle som mor.

"Det går nok bra" forsøker jeg å overbevise meg selv om.
"Det er jo i realiteten bare snakk om noen få dagers forskjell"

Jeg forsøker også å tenke på alt det positive jeg faktisk kan få ut av dette også! Jeg kan feks strukturere livet mitt på en annen måte som vil gagne alle parter. Jeg kan være flittig studine annenhver uke, og oppofrende mamma med hav av tid den andre uka.

Så vil nå tiden vise hvordan den gamle og überfølsomme mammaen klarer å takle det.

Barnet får det garantert helt fint :o)

6 kommentarer

Laila

02.04.2008 kl.11:30

Så herlig å lese om godt samarbeid og voksne holdninger dere foreldre imellom. Den jenta må være heldig. Lykke til med overgangen, det går nok helt fint!

Cecilium

03.04.2008 kl.15:03

Takk for hyggelige og oppmuntrende ord.Det kommer nok helt sikkert til å gå fint, selv om jeg fortsatt mener at jeg er i min fulle rett til å snufse bittelitt :o)

randi

03.04.2008 kl.22:14

Snufs i vei ;-) Det er da lov.... og hvem vet; en dag vil du antagelig også kjenne at det er litt frigjørende og åpner for nye muligheter? Min eldste flyttet hjemmefra "for godt sier hun" i fjor høst, for å studere. Jeg trodde det skulle bli trist, men det ble det ikke. Fordi hun selv stråler og har det topp. Rett nok er hun IKKE ni år og det er et hav i forskjell....Og - lykke til med examen!

Cecilium

04.04.2008 kl.11:59

Takk takk :o)Jeg forsøker i det lengste å fokusere på all fritid jeg har ønsket meg, og på alle de hyggelige tingene jeg nå kan gjøre framover. Jeg kan gå tur midt på natta om jeg vil ! hehe.Heldigvis er det i realiteten bare snakk om en 4-6 dager pr mnd som blir borte for meg, så det går nok kjapt å venne seg til.Ellers tror jeg nok ikke hun får lov til å flytte helt hjemmefra før hun er rundt 30 :o)-C-

Goredom

06.04.2008 kl.22:40

Å flytte inn i gamle, knirkete hus kan virkelig anbefales. Jeg sitter selv i et slikt nå og koser meg.Fint at du finner ut av det da, Cinnamon, selv om det skal bli rart å kjøre forbi på toppen av bakken og ikke tenke at "der bor jo Cinnamon, en av dagene jeg har god tid skal jeg sannelig stikke innom og sjekke ut kaffebeholdningen der i huset, det er jo lenge siden!" - god tid er imidlertid mangelvare. Og kult at datteren din får ha like mye pappa som mamma, om hun ønsker det. Tilvenningstiden for delt samvær er cirka en måned, ifølge de jeg kjenner som har gjennomført det. Lykke til, jeg krysser fingrene. :)

Cecilium

13.04.2008 kl.01:57

Takk skal du ha :o)Første helg er overstått, og alt er vel så langt.- og bare så det er sagt, så kommer jeg til å ta med meg kaffebeholdningen inn i det gamle knirkete huset også, så dersom du en dag finner ut at du har tid til å følge bakken et par ekstra hakk oppover, så har du stående invitasjon ;o)-C-

Skriv en ny kommentar

hits