barns ønsker

Siden jeg ikke har bil (eller sertifikat, for den saks skyld) og er veldig glad i gå framfor å ta bussen, hender det rett som det er at jeg og barnet går ganske lange turer sammen.

Dersom vi skal hjem, og vi vet at det kommer til å ta bortimot en time å komme fram, har vi etterhvert kommet opp med en hel del ideer og leker som kan hjelpe oss med å få tiden til å gå.

Alfabetleker er for eksempel et fint tidsfordriv. Jeg begynner med et navn på A, hun sier et navn som begynner på B osv.
Eller vi tar en litt annen vri, der jeg sier et hvilketsomhelst ord, og hun skal si et ord som begynner på den bokstaven som mitt ord endte med.
Ananas - Ski - Iskrem - Maskin osv

Det hun imidlertid liker aller best, er når vi tenker at vi skal innrede drømmehjemmet - dersom vi hadde sånn cirka alle pengene i hele verden,
og så får vi ønske oss en ting annenhver gang.
Hun har alltid en isfrabrikk i kjelleren, en sofa i rent gull, et kjøkken som ser ut som en restaurant, en kino, et svømmebasseng osv
Dersom vi går tom for ideer til huset, og mener at det er ferdig innredet, går vi løs på hagen(e)
- Hvor mange dyr skal vi ha?
- Skal vi bo et sted der det er sommer hele tiden?
- frukttrær og palmer?
- hvordan skal huset til pappa se ut?

Det blir ofte fine spaserturer sammen med henne, og det er særs sjelden at hun klager over bratte oppoverbakker eller lang vei hjem.
Cluet er å bare gjøre dette når vi går lange turer, slik at vi ikke bruker det opp og går lei.

I går var min lille yndige hjemme fra skolen, og til tross for feber og generell slapphet, gikk skravla i ett.
Så kom forslaget om "kan vi ikke gjøre sånn som når vi går tur, når vi ønsker oss ting og sånn?"
Jeg sa da at vi heller kunne tenkt oss hva vi ville forandret på her vi bor, dersom vi kunne pusset opp og kjøpt oss akkurat det vi ville.

Det var morsomt det også, og min lille kom med fornuftige og godt gjennomtenkte ting som ville hjulpet hele familien.
En ting jeg bet meg merke i, var at hun sa at hun skulle ønske at hun hadde hatt et "barne-gulvteppe" på soverommet sitt. "sånn som det vi så på Jysk den gangen du vet"

Da vi ommøblerte rommet hennes sist, endte jeg opp med å kjøpe et helt ordinært rødt gulvteppe til henne, siden det passet fint inn med de andre fargene hun har der, og fordi det var billig og slitesterkt.
Jeg husker at hun selv fant fram et bittelite teppe til rundt 400 kroner, som jeg avfeide temmelig kjapt.

- jeg hadde riktignok ikke regnet med at hun kom til å bringe dette på bane igjen to år seinere.

Likeledes gikk hun i hele fjor og klagde over at regnbuksa hennes var så ekkel. Hun hadde da en helt vanlig Helly Hansen- bukse, og ønsket seg i stedet en bukse av den typen som er i tynnere stoff, og ser mer ut som en vanlig  overtrekksbukse.
I år gikk vi til innkjøp av et slikt sett, og de kommende dagene gikk hun med denne buksa på seg hver dag, både inne og ute, uavhengig av hvorvidt det regnet eller ikke.
Jeg tenkte en del på det, og da hun etter noen dager, med strålende ansikt og et stort smil om munnen, trakk fram buksa si da hun fikk besøk og utbrøt  "Gjett om jeg har sånn regnbukse som er av gummi, eller om jeg har en fin en?!!" så fikk jeg helt vondt i magen.

Det er så rart at sånne  småting kan ha så ufattelig mye å si for ei lita jente, og det er så trist at jeg ikke evner å fange opp alle disse ønskene som tydeligvis sitter så dypt.
Veslejenta mi har alltid vært høflig og vennlig, og er ikke av den ropende masete sorten. Hun kommer selvsagt med ønsker i ny og ne, men slår seg raskt til ro dersom hun får et nei tilbake.
- og jeg skulle ønske at jeg hadde en eller annen slags radar for å forstå hva som er viktig for henne, og hva som er et slikt  "jeg vil ha akkurat nå" - ønske.

Fra min egen barndom husker jeg godt  hvor dypt og inderlig jeg ønsket meg prinsesse-krone når jeg hadde bursdag.
Jeg hadde sikkert spurt om det en gang, hvorpå modern mente det var tullete eller unødvendig -- eller ikke hørte det,  og siden jeg ikke fikk en det ene året, var det heller ingen vits i å spørre om det neste år.
(da jeg fortalte modern om dette i voksen alder, fikk jeg riktignok verdens fineste gullkrone til 28-årsdagen min, men det er en annen historie :o)
Videre kan jeg fortsatt huske hvor høyt jeg i femårsalderen ønsket meg rulleskøyter, hvordan jeg bandt lego-biler under føttene i håp om at det ville funke, -- og følelsen av å fylle tomrommet da jeg omsider fikk et par da jeg var rundt tolv.

Det er rart
Det er kanskje overfladisk på enkelte områder.
Likevel burde det jo være en av de viktigste oppgavene til en mamma å sile ut hva som er viktig for ungene, og hva som er tullete.
Jeg har bedt min lille vakre om å gi beskjed når det er noe hun virkelig ønsker seg, men det varierer selvsagt fra gang til gang.
- kanskje fordi jeg i et øyeblikks ubetenksomhet en eller annen gang allerede har sagt nei til det hun ønsker seg aller mest?

-C-

4 kommentarer

betty42

16.11.2007 kl.14:06

Her lærte jeg mye på en gang.

Bokstavleken var genial.

Alle barn vokser opp med noen sår, vi klarer ikke å unngå det, men vi kan "deale" med det siden, slik moren din gjorde. Det hender riktig ofte at jeg må si unnskyld til mine barn, det er en stor og berikende oppgave å være mor, og det er ikke noe vi er utdannet til når barnet kommer, men lærer mens vi vokser med barnet.

Takk for en fin post!

God helg,

Betty

Cecilium

16.11.2007 kl.17:40

Takk for hyggelig kommentar :o)

Ja, vi lærer vel på mange områder like så mye av barna, som de gjør av oss.

Jeg tror nok ikke disse eksemplene jeg kom med i teksten kommer til å sette de dypeste sporene, men dette er jo ting som det er så enkelt å gjøre noe med, dersom man bare hadde klart å fange opp de riktige signalene.

Det går nok bra sånn til slutt :o)

Mia

27.02.2008 kl.14:29

Jeg håper du kjøper det gulvteppet til henne...

Miss Misantrop

08.03.2008 kl.21:04

Så søtt skrevet. Heldig er datteren din som har en mor som deg.

Skriv en ny kommentar

hits