She's leaving home

For tiden føles det som om jeg er fullstendig lukket og bortgjemt inne i et vakuum.

Det er mulig det er høsten som spiller inn, men jeg tror det er fordi jeg nå, om ikke så altfor lenge, skal flytte.

Jeg har flyttet fryktelig mye i mitt liv. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange hus jeg har bodd i, men jeg har nå bodd i ni kommuner, og i tillegg har jeg flyttet litt fram og tilbake mellom disse (det er nå feks 3. gang jeg bor i Trondheim) I snitt har jeg vel bodd i cirka tre hus i hver kommune, - og i Trondheim har jeg bodd i sju.
Man skulle tro jeg ble vant til alle pappeskene etterhvert, og det har jeg vel også vært i perioder?

Det som er spesielt med mitt lille krypinn her øverst i bakken, er at jeg har bodd her så lenge at jeg har klart å fylle leiligheten til randen med morsomme småting, og gode minner.
Det er vel her jeg for aller første gang har klart å få meg et hjem jeg egentlig vil bli værende i.

Min forrige leilighet ble eid av to fullstendig ufordragelige mennesker, som mente det var både deres rett og plikt å låse seg inn til meg om natten når jeg ikke ville slippe dem inn. De mente også det var på sin plass å til stadighet fortelle meg at jeg nå hadde hatt vinduene mine oppe til lufting mye lengre enn hva som var "vanlig"  -- og i det hele tatt. Det fantes ingen følelse av ro der, og jeg kan fortsatt få marerittlignende drømmer om at jeg må tilbake dit for å hente noe jeg har glemt.

Leiligheten jeg hadde før den med de ekle husvertene, var veldig veldig hyggelig. Jeg hadde verdens fineste naboer, lav husleie, god beliggenhet, og i det hele tatt. Men da jeg plutselig befant meg med stor kul på magen, var det vel på tide å flytte ut av det skeive og trekkfulle trehuset uten dusj og do.

15.januar 2001 flyttet jeg inn her, og jeg og min lille yndige, som da var 2 små år, begynte med det samme å fylle de 55 kvadratmeterne med gode hendelser og mye latter, og etterhvert som tiden har gått, har omgivelsene mine blitt akkurat slik jeg ville ha de.

- og nå skal jeg pakke hele atmosfæren ned i pappesker, og forhåpentligvis få gjenskapt den på et helt nytt sted.

På en måte burde jeg jo glede meg vilt og vanvittig, siden jeg for det første omsider skal flytte inn sammen med den fine kjæresten som har fulgt meg de siste 3-4 årene, og for det andre vil jeg kunne bo i en leilighet som jeg eier.
Likevel er det melankolien over å forlate noe som er sterkest akkurat nå.
Jeg har ikke lyst til å gjøre noen ting annet enn å rydde og vaske og flikke og fli  her inne, slik at det fortsatt er verdens hyggeligste hjem, men samtidig kan jeg bli fullstendig overmannet av tristhet når jeg tenker på den dagen da jeg kommer til å låse døra for aller siste gang.

Jeg har nok allerede opplevd min siste sommerdag på trappa hvor jeg har tilbragt alle mine sommermorgener de siste årene,  og det er jo en siste avskjed stor nok i seg selv.
Sola skinner ute, og selv om det blåser noe helt forferdelig, er det 17 pluss ute, og jeg tror jeg skal ta med meg kaffekopp, bok og røyk ut, og så skal jeg sitte der i minst en time bare for å memorere alle inntrykk en gang for alle.

Det blir helt sikkert fint.
:o)

image66

2 kommentarer

Sista

26.09.2007 kl.19:19

Ntå.... huff, nå begynte jeg også å bli melankolsk her. Tenk å komme på søsterbesøk, til et annet sted enn rosablokka!

Skjønner så veldig godt følelsen.

Jeg har tenkt på det så mange ganger - hvordan du har klart å fylle husen din med din egen atmosfære, og hvor god den alltid har vært.

Det er bra du har noe så fint å kunne minnes, da.

Dessuten tror jeg du og supermannen din kommer til å få til en superatmosfære. Superpar får til sånt :o)

Stor klem, og lykke til !!!

Cecilium

26.09.2007 kl.19:37

Takk :o)

Det er godt å føle seg forstått.

Dersom du kommer en tur den helga i november, rekker vi kanskje en siste kaffekopp på trappa også!

- og kanskje kommer nabodama en tur også (du vet hun med den datteren som hadde fått valper ;o)

Skriv en ny kommentar

hits