She's leaving home

For tiden fles det som om jeg er fullstendig lukket og bortgjemt inne i et vakuum.

Det er mulig det er hsten som spiller inn, men jeg tror det er fordi jeg n, om ikke s altfor lenge, skal flytte.

Jeg har flyttet fryktelig mye i mitt liv. Jeg har kommet ut av tellingen p hvor mange hus jeg har bodd i, men jeg har n bodd i ni kommuner, og i tillegg har jeg flyttet litt fram og tilbake mellom disse (det er n feks 3. gang jeg bor i Trondheim) I snitt har jeg vel bodd i cirka tre hus i hver kommune, - og i Trondheim har jeg bodd i sju.
Man skulle tro jeg ble vant til alle pappeskene etterhvert, og det har jeg vel ogs vrt i perioder?

Det som er spesielt med mitt lille krypinn her verst i bakken, er at jeg har bodd her s lenge at jeg har klart fylle leiligheten til randen med morsomme smting, og gode minner.
Det er vel her jeg for aller frste gang har klart f meg et hjem jeg egentlig vil bli vrende i.

Min forrige leilighet ble eid av to fullstendig ufordragelige mennesker, som mente det var bde deres rett og plikt lse seg inn til meg om natten nr jeg ikke ville slippe dem inn. De mente ogs det var p sin plass til stadighet fortelle meg at jeg n hadde hatt vinduene mine oppe til lufting mye lengre enn hva som var "vanlig" -- og i det hele tatt. Det fantes ingen flelse av ro der, og jeg kan fortsatt f marerittlignende drmmer om at jeg m tilbake dit for hente noe jeg har glemt.

Leiligheten jeg hadde fr den med de ekle husvertene, var veldig veldig hyggelig. Jeg hadde verdens fineste naboer, lav husleie, god beliggenhet, og i det hele tatt. Men da jeg plutselig befant meg med stor kul p magen, var det vel p tide flytte ut av det skeive og trekkfulle trehuset uten dusj og do.

15.januar 2001 flyttet jeg inn her, og jeg og min lille yndige, som da var 2 sm r, begynte med det samme fylle de 55 kvadratmeterne med gode hendelser og mye latter, og etterhvert som tiden har gtt, har omgivelsene mine blitt akkurat slik jeg ville ha de.

- og n skal jeg pakke hele atmosfren ned i pappesker, og forhpentligvis f gjenskapt den p et helt nytt sted.

P en mte burde jeg jo glede meg vilt og vanvittig, siden jeg for det frste omsider skal flytte inn sammen med den fine kjresten som har fulgt meg de siste 3-4 rene, og for det andre vil jeg kunne bo i en leilighet som jeg eier.
Likevel er det melankolien over forlate noe som er sterkest akkurat n.
Jeg har ikke lyst til gjre noen ting annet enn rydde og vaske og flikke og fli her inne, slik at det fortsatt er verdens hyggeligste hjem, men samtidig kan jeg bli fullstendig overmannet av tristhet nr jeg tenker p den dagen da jeg kommer til lse dra for aller siste gang.

Jeg har nok allerede opplevd min siste sommerdag p trappahvor jeg har tilbragt alle mine sommermorgener de siste rene, og det er jo en siste avskjed stor nok i seg selv.
Sola skinner ute, og selv om det blser noe helt forferdelig, er det 17 pluss ute, og jeg tror jeg skal ta med meg kaffekopp, bok og ryk ut, og s skal jeg sitte der i minst en time bare for memorere alle inntrykk en gang for alle.

Det blir helt sikkert fint.
:o)

image66

2 kommentarer

Sista

26.09.2007 kl.19:19

Nt.... huff, n begynte jeg ogs bli melankolsk her. Tenk komme p ssterbesk, til et annet sted enn rosablokka!

Skjnner s veldig godt flelsen.

Jeg har tenkt p det s mange ganger - hvordan du har klart fylle husen din med din egen atmosfre, og hvor god den alltid har vrt.

Det er bra du har noe s fint kunne minnes, da.

Dessuten tror jeg du og supermannen din kommer til f til en superatmosfre. Superpar fr til snt :o)

Stor klem, og lykke til !!!

Cecilium

26.09.2007 kl.19:37

Takk :o)

Det er godt fle seg forsttt.

Dersom du kommer en tur den helga i november, rekker vi kanskje en siste kaffekopp p trappa ogs!

- og kanskje kommer nabodama en tur ogs (du vet hun med den datteren som hadde ftt valper ;o)

Skriv en ny kommentar

hits