savn

I det siste har jeg tenkt mye på minner og savn.
Jeg har mimret og savnet, og tenkt veldig mye på hvorfor i all verden det er enkelte følelser som skal ties ihjel samtidig som andre skal fremheves som riktige og viktige?

Savn er en merkelig følelse, og i perioder slik som nå, får jeg skikkelig lyst til å pleie mitt savn og min melankoli.
-og så blir jeg fullstendig forvirret, siden jeg jo har det så fint, men likevel klarer å lete etter noe å savne?


Jeg tror nok det har mye med høsten å gjøre.

Dersom jeg tenker tilbake på de siste 15 årene, de årene jeg har vært på egenhånd, så har jeg alltid hatt noe å savne. Noe jeg virkelig ønsket meg.
Nå er egentlig alt på plass, og jeg har ingenting å fokusere min høstmelankoli på.
Jeg er forvirret.

-og litt bekymret over at jeg kanskje har blitt så kynisk at eventuelle emosjonelle fallgruver blir bortforklart med stoisk ro og snusfornuft?
-litt bekymret for at jeg kanskje aldri klarer å beholde følelsene av tilfredshet når jeg endelig har fått de aller fleste bitene på plass?

Jeg har alltid hatt en hang til dramatikk.
Ikke slik å forstå at jeg har turet rundt og lekt martyr, men i mitt tidvis kaotiske hode, har jeg fin-fint klart å maksimere bagateller, slik at jeg i ettertid kunne rettferdiggjøre ethvert utbrudd av følelsesmessig art.
-så egentlig burde jeg kanskje ikke være så overrasket over at jeg klarer å bli melankolsk ved tanken på at jeg ikke har en eneste ting å være littebitt lei meg for.
Har man ikke problemer, kan man jo alltids finne på noen.

*rister på hodet*

En ting er helt klart, Cecilium: det kommer nok til å ta meg nye 30 år før jeg kommer helt til bunns i personligheten og følelseslivet ditt.

Jeg vet ikke helt om jeg egentlig savner de høstkveldene jeg har tråkket gatelangs i dype tanker, eller om jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne få møte den 19årige utgaven av meg selv, slik at jeg kunne holde hardt rundt meg selv veldig lenge, og fortelle at alt kommer til å gå fint tilslutt.

:o)


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits